Bergheim.dk Rotating Header Image

Posts Tagged ‘story’

Draumen om Bukta Trim & Sykkelklubb

Som “ung mann” på Kleiva var ikkje organisasjonslivet eit spesielt mangfaldig landskap å navigere i.

Den fyrste sosiale rita ein kunne verte initiert i som ung i Mardal Krins på byrjinga av ‘80-talet var barneforeininga. Dette var eitt langtrakt intermezzo frå barneforeiningsbasar til barneforeiningsbasar der dei unge under tilsyn frå fromme samaritanar kunne malpraktisere disiplinar som tresløyd, hekling, strikking, korgfletting og liknande adrenalinmoro.

Under den årlege basaren kunne eg tydeleg sjå at godt vaksne folk vart skuffa når dei vann ting eg hadde laga – og at sjølv foreldrene mine såg skamfullt i golvet når vi før utloddinga paraderte forbi min årsproduksjon på gevinstbordet.

Hovudpremien var det stort sett ein eller annan overytar inne på Mardal som hadde laga.

Det fanst for dei litt eldre 4H som var ein stad der landbruksungdom kunne kultivere sunne interesser utan at desse utvikla seg i feil retning (eller utvikla seg i noko retning) ettersom dei til ei kvar tid var under strengt oppsyn frå gamletestamentlege men ikkje-religiøse vaksne leiarar.

Det kom få uynskte graviditetar frå 4H miljøet i Bukta. Få ynskte også.

I likskap med frimurarlosjane var 4H ei foreining ein melde seg inn i – men ikkje melde seg ut av. Då eg i ein alder av 13 oppdaga at det var ein timeplanleggingskonflikt mellom framsyninga av Ghostbusters i Vonheim Kino og øving til haustfesten i Bukta 4H, leia eg an i ein Septemberrevolusjon som utløyste tre fråfall frå ordenen: Halvarden, Andersen og meg sjølv.

Kjellrun i Kvia og mor Asgjerd var nok glade til. Året før hadde dei for å berge æra til sønene måtta skrive 4H oppgåver om “Katten min” – medan Anders og eg nytta dei “klåre hovuda” våre til å leike i rommet ved sidan av.

Anne Huus var truleg også letta: Halvard hadde under mottoet “flinke hender” same året skamklippt kokeboka hennar på jakt etter gode illustrasjonar til si avhandling om “Mat med Mjølk” – han hadde jamvel sykla inn på Søreide for å gå på epleslang i samband med ei kake han skulle bake.

For spreke Buktarar fanst det også ulike idrettsalternativ som fremja fysisk helse som den eine vegen til framgong og lukke. Det ortodokse trussamfunnet Sandane Turn- og Idrettslag (STIL) la si klamme hand på mang eit ungt sinn i denne tida.

Av årsaker som til denne dag står for meg som uklare stillte eg ved fleire høve opp på ein aktivitet som vart kalla “guteturn”. Medan eg utvilsamt kunne legge beslag på tittelen “gut” var “turn” noko verken eg sjølv eller andre utan vidare assosierte med meg.

Turnkarieren min kulminerte under ei framsyning i Firdahallen der dei skamlause idrettsleiarane hadde fått oss til å itre kvite, ettersitjande klede medan vi marsjerte kringom i hallen og stupte kråke til skam for oss sjølve – og til stor underhaldning for alle som såg på.

Under eitt halvt gjennomført kråkestup fekk eg uventa kjenning med tyngdekrafta og slo – eller snarare rulla – over på sida. Dette var i det privateigde videokameraet sin barndom og det var få – men beklagelegvis somme – som kunne dokumentere denne hendinga for ettertida.

Medan foreldreskapet fram til då hadde oppmuntra til deltaking vart temaet aldri meir nemnt. Eg drog aldri meir på guteturn. Dei hadde ikkje noko å leggje til.

Så kom Bukta Trim & Sykkelklubb. Dette var ein klubb som braut med dei tradisjonelle grensene i det lokale organisasjonelivet. Sykkelklubben lånte ord som “trim” og “sykkel” frå lag som sysla med fysiske aktivitetar og ord som “klubb” frå 4H. Innhaldet, som på ingen måte var relatert til namnet, vart henta frå heilt andre kjelder.

Eg var aldri medlem av Sykkelklubben. Kvar gong eg var ute og sykla velta eg. Det gjorde somme i Sykkelklubben også; her kom skadane alltid på heimreisa etter uheldige tilsetjingsstoff i kaffien. Eg på mi side velta alltid i edru tilstand og like ofte på utreise som på heimreise.

Medan S.T.I.L. hadde signalblå treningsdrakter (i nesten min storleik) og 4H kunne skilte med senterpartifarga t-skjorter hadde Sykkelklubben ei marineblå skuggehue. På fronten var det eitt broderi som synte bumerket til klubben – det var i det heile ei overmåte tiltalande hue tykte eg.

Far Rasmus sat i “sykkelstyret” og var varelagerforvaltar for ikkje-utdelte skuggehuer som han hadde tjuverisikra på øvste hylla i skåpa på vaskerommet heime på Kleiva.

Lovnadene om at yngstesonen skulle verte den stolte eigar av ei Sykkelklubbhue sat imidlertid lausare enn evna og kanskje spesielt viljen til å innfri.

Tolmodet mitt, som frå før av ikkje var kjent for å vere særskild godt, vart snart tynnslite.

Ein kveld bestemte eg meg for at nok var nok. Eg tok lovnaden i eigne hender, utstyrte meg med ein klappstol og la i veg i retning vaskerommet. Her opna eg skåpdøra, sette opp klappstolen, steig opp og strakte meg etter plastposen som romma dei lova skuggehuene.

Stolen var ikkje høg nok og sjølv om eg stod på tå og strakte meg det beste eg vann – var det ikkje nok til å nå huene. I eitt siste desperat forsøk tok eitt godt tak i skåpdøra og lyfte meg dei siste naudsynte centimetrane opp mot øvste hylla.

IKEA er ei suksessrik verksemd som har selt mykje billege møblar av tilsynelatande høg kvalitet. Dette har imidlertid primært skjedd i åra etter den hendinga som vert skildra her.

I denne stunda fann det stad eitt uheldig møte mellom kvalitetsmåla til eks-Nazisten Ingvar Kamprad, vekta til eks-turnaren, eks-4H-aren, eks-barneforeiningsdeltakaren Runar – og den før nemnde tyngdekrafta.

I det høgrehanda mi nådde tak i plastposen løsna IKEA hengslane frå IKEA skåpdøra samstundes som IKEA klappstolen gjorde det IKEA klappstolar gjer best – klappa saman.

Livet mitt passerte ikkje akkurat revy på den beskjedne vegen mot vaskeromsgolvet – landinga markerte likevel eitt viktig vendepunkt i tilhøvet mitt til den venstre vesletåa mi som til då hadde vore min faste følgjesvein gjennom livet.

Lite brukt men alltid tilstades.

Som ein ivrig konsument av teikneseriar visste eg at det einaste som hjelper mot akutte fotsmerter er å halde den skadde foten mellom hendene medan ein hinkar kringom og utstøyter høge lydar. I sjokket hadde eg imidlertid ikkje heilt klart for meg kva for ein fot som gjorde vondt så for å kome igong treiv eg likesågodt den høgre og gav meg til å hinke og hoie.

Etter å ha drive med dette ei tid kom mor Asgjerd ut i gangen for å sjå kven som uinvitert dreiv og slakta grisar der. Her fann ho yngstesonen hinkande, beljande og med eitt kjølvatn av jamt fordelte blodflekkar etter seg der han hadde vore.

Mor Asgjerd, som gode mødre flest, vart fælen over å sjå avkomet i ein slik tilstand. Etter fyrst å ha overtydd meg om at hinkinga og skrålinga ikkje var instrumentelle i smertelindringsprosessen gjekk ho i gang med å stille diagnose.

Ein viktig del av dette arbeidet var å få av meg sokkane for å ta ulukkestaden nærare i augesyn. Det var under avdukinga av høgrefoten det vart klart for meg at det ikkje var denne men derimot grannen som var skadd. Eg kjende fornya trong for å gjenta hinke- og skrikeritualet. Det vart ikkje.

Eg vart buksert til lækjaren på Sandane som såg til skaden. Han plukka dei skamfarne beinsplintane ut or tåa og byrja å sy den saman att. Omlag halvferdig rette han seg opp såpass at eg såg kva han dreiv med.

Om det hadde vore gale å knuse tåa var det verre å verte sydd. Ikkje det at eg kjende noko – eg var godt bedøvd – men minna frå barneforeininga strøymde på. Eg visste kva det var å sy. Det var ikkje noko ein skulle gjere med ei vesletå.

Eg har vore i betre humør andre gonger i livet enn eg var denne kvelden når eg vart transportert heimatt på Kleiva etter at lækjaren hadde sagt seg nøgd med saumen sin og tåa mi.

Det var ei lita trøyst – men likevel ei trøyst – at eg denne kvelden kunne gå til kvile med ei flunkande ny Bukta Trim og Sykkelklubb-skuggehue liggjande på nattbordet attmed meg.

***

Ajman (UAE) 6. Februar 2010

Øyvind av Arabia (UAE) Mars 2009

IMG_1690

Fare for kamel: Øyvind Larsen langs ein landeveg i utkanten av Rub Al Khali på grensa mellom dei Sameinte Arabiske Emirata og Sultanatet Oman.

No er det ikkje det at Hyarar ikkje har vore ute og reist før. Både Kristoffer Bonde (betre kjent som Columbus), Brødrene Aa og Øyvind Larsen har på utmerkt vis gjeve dette folkeferdet eit andlete ute i verda.

På vårparten gjorde sistnemnde, Øyvind, sin debut i dei Sameinte Arabiske Emirata. Etter eitt-og-eitt-kvart år her nede i sanden var Øyvind den fyrste Glopparen som tok turen. Det var difor ekstra viktig å gje han ei innføring i korleis dette landet fungerte og kva som var å sjå her.

(more…)

Status: 45% ferdig – 55% att

cannedcheeseburger.jpg

Hermetisk cheeseburger frå tyske Trekking-Mahlzeiten: eit av dei mest uforståelege produkta som nokon sinne har blitt lansert på den opne marknaden. Eg mottok to eksemplar frå mine utmerkte kollegaer Per, Frode og Richard i går kveld!

Det er 11. desember og eg har jebussdag att…

Den 34 i rekkja. I følgje Statistisk Sentralbyrå sin tabell “Forventet gjennomsnittlig levealder, gitt at en viss alder er oppnådd” kan eg sjå fram til ytterlegare 42.9 år i landet – ettersom eg har skrapa meg forbi 30.

I Microsoft Project-terminologi skulle dette tilseie at eg er 45% og – at eg om eg held framdrifta – skal vere ferdig til deadline i oktober 2051.

Men det er over 15 000 dagar til enno.

Å verne om heimen

Inne i Sogn har eg ein kollega som for nokre år sidan vart kalla inn til øving i Hans Majestet Kongens Heimevern. Han vart tildelt eit relativt lågt embete i ei gruppering som hadde til føremål å øve vern mot pansra køyrety – i Luster.

Tenk etter, kor mykje skal ikkje ha gått gale før det kjem pansra køyrety med negative grunnhaldningar og fiendtleg innstilling til Luster? Eller Gloppen for den slags skuld.

Eg seier ikkje at Heimevernet er utan funksjon. På mange måtar er det ein hendige ting å ha om ein må ut og leite etter villfarne bærplukkarar eller om det krevst folk til å lempe sandsekkar eller sløkkje skogbrann. Og om nokon treng ein lett motvilljug dugnadsgjeng til eit idrettsarrangement er Heimevernet staden å gå. Men då må ein også øve på dette.

Om sjølvaste fienden står i ferjekø på Lote ein dag – og den norske Hæren har kasta inn handduken – er det vel lita von om at Nordstrandske løytnantar eller andre bygdekrigarar vil ha nokon avgjerande innverknad på utfallet.

Skulle eg prøve å ta til motmæle ville eg i alle fall ikkje ty til våpen. Eg ville ha teke fram ein sjudukar, knappa den i hop og synt fienden korleis vi bur i Heimevernet. Så ville eg ha falle kontrollert til høgre og ropa “Hjelp jeg faller” på mitt beste riksmål – og håpt på medkjensle.

I mellomtida søv eg godt om natta i vissa om at ikkje så godt som ei panservogn vil kunne ta gjennom Hafslo utan å bli sprengd i lufta av ein elitestyrke beståande av mellom anna kollega Idar, som kvar haust ligg oppe i skogbrynet med skarp ammunisjon og øver på nett dette.

Det kjennest trygt – trur eg.

No pets or bachelors: Ungkaren sin tunge lagnad i Abu Dhabi

IMG_9275-1.JPG

Ungkar i solnedgong: ung arbeidsinnvandrar tek seg heim frå arbeid ved soleglad nær Al Raha Gardens ein oktoberdag i 2008.

Det er ikkje lett å vere ungkar i dei Sameinte Arabiske Emirata. Ungkarar er noko skikkeleg svineri. Skal ein tru avisene, og det SKAL ein vel – i eitt land med aktiv pressesensur – er ungkarar skitne, illeluktande svinepelsar med tvilsamt oppsyn og ureine tankar. Mange av dei er jamvel Hinduistar som trur på gudar som ikkje er heimla i boka.

For å bøte på ungkarsplagene har myndigheitene gjort ei rekkje kløktige grep:

  • Offentlege strender er delte i to delar; ein for “ladies and families” og ei for “others”. Det siste tyder for alle praktiske føremål ungkarar.
  • Eit snedig stykke vitskapeleg arbeid har avslørt at inntektsnivå er proporsjonalt med moral hjå ungkarar. Såleis er det innført ei “badeavgift” på 10 dirham (15-20 norske kroner) for å sleppe inn på stranda. Dette virkar også til å ha løyst problemet med alle dei farga ungkarane utan å måtte setje opp eit “whites only” skilt – det ville nemleg lett ha blitt oppfatta som rasistisk.
  • Leilegheiter og villaer er berre for familiar. Ungkarar skal ikkje rote seg borti familiar – det er ikkje bra. Ungkarar skal ideelt sett bu i arbeidarleiarar i forstadane eller helst ute i ørkenen. Med unnatak av at det her er vatn i dusjen er det lite som skil desse frå konsentrasjonsleiarane som var så populære i Europa midt i det 20. århundret.
  • Restaurantar er delte inn i to soner. Ei for ungkarar og ei for familiar. Sistnemnde har betre stolar, klimaanlegg og service – og er som regel skjerma for innsyn frå – og ikkje minst utsyn til – ungkarane utanfor.
  • Mange hotell nektar å ta imot bookingar frå ungkarar i helgane. Helgane er reserverte for familiar. Dette er også ein fiffig måte å totalforby ungkarar på – ettersom ungkarane berre har fri i helgane – i veka arbeider dei.

Men rett skal vere rett: om ei kvinne i vannvare skulle forville seg inn på ei offentleg strand i Abu Dhabi vil ho umiddelbart bli gjenstand for meir merksemd enn ho nokonsinne kunne ha ynskt seg. Store mengder med ungkarar vil flokke seg kring ho på det dei sjølve opplever som ein diskret måte, det vil seie; akkurat så langt frå at dei ikkje kastar skugge på henne.

Såleis kan det vel vere grunnlag for å seie at dette med dei ureine tankane til ungkarane kanskje er rett. Det er no det heime – så kvifor ikkje her…